Neste stopp Roma, med sikkerhet i høysetet

Om få dager setter poden og jeg kursen mot Roma og med lovet temperaturer som de under, merker jeg at det skal gå helt fint å flykte hjemlandet i noen dager. Sommeren i Norge har jo ikke akkurat vært en høydare så langt..

Jeg har kun vært i Roma én gang før, for 15 år siden og husker, den som en fantastisk by, men med en del langfingrede elementer. En i reisefølget endte opp med å bli frastjålet lommeboka etter først å ha blitt dyttet på metroen og det jeg måtte gjennom i ettertid for å få dette anmeldt, slik at hun kunne få igjen pengene på reiseforsikringen, frister ikke akkurat til gjentakelse. Etter å ha bli sendt mellom flere tog-politikontorer i 40+, begynte undertegnede å bli litt grinete da tog-politibetjentene var mer interessert i å sjekke meg opp (jada, er tross alt 15 år siden, så vet smertefullt godt at risikoen for dette nå er heller slim) enn å henvise oss til riktig instans. Til slutt hadde jeg fått nok og bjeffet frem at jeg ikke ønsket å snakke med noe lekepoliti, men ønsket å bli vist retningen til det ordentlige politiet og litt slukørete fikk de til slutt stotret frem hvor vi skulle gå.

På politistasjonen ble vi først henvist til noe som lignet en glattcelle for en 30 min venting på audiens hos en eldre fyr som ikke akkurat var noe IT-geni. Vi snakker typen «skrive-på-tastatur-kun-med-pekefingrene». Da han endelig skulle skrive ut anmeldelsen, så fikk han ikke printeren til å fungere og begynte å slå i den for å se om det hjalp (spoiler alert, det gjorde det ikke). Til slutt gikk jeg bort, skrudde av og så på printeren og ba ham forsøke på nytt og da endelig fungerte det. Mens vi satt ned og ventet på at fyren skulle gjøre seg ferdig, kom det inn flere unge politifolk, han ene med (jeg tuller ikke) pistolen rullende rundt pekefingeren, akkopagnert av et sleskt glis. De satte seg ned på begge armstøttene mine og forsøkte å overtale meg om å være med på byen; ikke at jeg akkurat forstår hvorfor da jeg på det tidspunktet både var sliten, svett og ikke minst major pissed. Det ble ikke noe av, for å si det slik, og det siste jeg fikk slengt etter meg i det vi gikk, var “you’re a fool”. Virkelig noen sjarmtroll, med andre ord…

Nuvel, forrige møte med italiensk politi frister altså ikke til et gjensyn, så denne gangen har jeg forsøkt å sikre oss mest mulig mot tyvefanter på vår vei. Mitt første innkjøp var Bobby – tyverisikker ryggsekk med skjulte rom som kun er lett tilgjengelig for deg, og er laget i et slitesterkt materiale. Denne ble testet ut med stort hell i Barcelona i fjor, som også er velkjent sted for tyveradder.

I år har jeg utvidet anti-tyveri sortimentet mitt med en mindre veske, Travelon, med RFID-blokkering, kuttsikker reim og lommer samt smarte glidelåser, som gjør det vanskelig for andre å komme til verdisakene dine. Ikke det mest estetiske å traske rundt med, men det bryr meg lite..

Selvfølgelig ikke et helt idiotsikkert system, men da har jeg iallfall gjort det jeg kan for å unngå tyver.

Med sikkerhetsaspektet unnagjort, er det bare å glede seg til noen dager med sol og (ikke minst) VARME! De første fire dagene skal vi bo litt i utkanten av Roma. Usentralt kanskje, men i det minste har det et svømmebasseng. De to siste 2,5 dagene skal vi bo midt i smørøyet, mellom Trevi-fontenen og Pantheon, så vi sparer det meste av sightseeing til da. Nevnte jeg at jeg gleder meg?

Chicago Marathon – 3 dager til avreise og nerver i høygir

Shit, da var det bare én liten uke igjen til den store dagen og løpet er igrunnen kjørt for ethvert håp om å komme gjennom med ære noenlunde i behold og fokusere på å i det hele tatt være i stand til å forsere de 42,2 km og sikre seg medalje. Eller, jeg har trua på at jeg skal klare å krabbe meg gjennom med mindre jeg drar på meg en skade eller det striregner og blir så kaldt at kroppen stivner helt. Da jeg sjekket værmeldingen for noen dager siden, lå det an til å bli 5 grader og regn, noe som er helt krise for meg som har en komfortsone som iallfall ikke starter før 15 grader. I dag, derimot, har hele værmeldingen endret seg og nå ligger det an til å bli opp mot 17 grader og sol, noe som er tilsvarende krise for et par av mine reisekompiser (de som faktisk løper), men helt perfekt for min wogge-kropp. 

 

Sånn i retrospekt kan det jo tenkes at det ikke akkurat var en genistrek å delta på Shopping & Champagne-opplegget i går, men gjort er gjort og gøy var det. Får bare satse på at en ukes restitusjon vil gjøre susen. Denne uken vil det bli magert med trening for å forsøke å hvile meg mest mulig i form (kan iallfall ikke skade…). Skal ut en liten tur i morgen ettermiddag for å teste ut måter å fortrenge smerten fra en lei og standhaftig blodblemme på siden av venstrefoten. Har kjøpt inn flere pakker med Compeed, så her skal det testes med opptil flere lag + joggeskoen skal tapes det er et hull på siden slik at knoken siger ut og antakelig var skyldig i å ha skapt blodblemma i utgangspunktet. Tør ikke satse på nye sko nå, men etter Chicago blir det definitivt en R.I.P på de gamle vraka og nye sko (helt uten hull og løs gummi på undersiden) skal kjøpes inn.

Til tross for at magen vrenger seg med tanke på neste søndags slit, gleder jeg meg til å dra til Chicago. Jeg ble positivt overasket da jeg googlet byen; mange fine friluftsområder, gode shoppingmuligheter og fine arkitektoniske verk. Vi er en gjeng på 6 stykker som drar over og planene er allerede lagt for både sightseeing, middager samt besøk på både jazz- og bluesklubber. Etter selve løpet, kjører vi som vanlig hamburger på en bar nær hotellet. 

 

 

#chicagomarathon #Chicago #maratonreise #blogg

Chicago Marathon – Test av wogge-næring (#backtomyroots)

 

Noe jeg alltid har slitt med under maraton, er å få i meg næring underveis. Drikke går greit (fra flaske vel og merke; forsøker jeg fra kopp havner 2/3 alle andre steder enn i gapet..), men annen næring er det verre med. Gel får jeg mageknip av, så det tør jeg ikke ta og en gang klarte jeg å knuge på 1/2 banan i 5 km uten å klare å spise den (endte opp som en klissete masse i en svett neve…). Når man (les: meg) da er ute og wogger i nærmere 6-timer sier det seg selv at alle lagre går i minus underveis og jeg sklir inn i en mer eller mindre zombie-lignende tilstand de siste timene (sleving av og til inkludert…). 

Etter å ha sett på Folkeopplysningen på NRK som blant annet omhandlet det store sukkerinnholdet i babysmoothies, kom jeg på idéen at dette kanskje kunne være et greit alternativ til gel og energibarer. De er både lette å ta med seg, lette å innta (praktisk tut), er skånsomme for magen og er proppfulle av karbohydrater, dvs et realt Kinderegg for en lang wogge-økt. Et lett google-søk kunne i tillegg avsløre at babymat visstnok også ofte brukes av ultraløpere, som jo kanskje er ute like lenge som meg (velger da å unngå flisespikkeri om at de da samtidig tilbakelegger en atskillig lenger distanse..). 

Meny har for tiden salg på baby-smoothies (10kr/stk), så i går fikk jeg hamstret en hel haug med ulike smaker og i dag har jeg fått testet ut de første. Det må sies at smaken ikke akkurat var noen høydare, men de var enkle å åpne, lette å innta og hjalp faktisk på energinivået. Så fremover mot avreise neste onsdag skal jeg teste ut noen flere smaker før kofferten fylles med vinneren. 

 

 

 

#maraton #trening #woggersunite

Chicago Marathon – 2 uker igjen… (#shit)

 

14 små dager igjen… Har hatt en rolig 15km på tredemølla i dag for å teste ut luggingen i hamstringen og den begynnende betennelsen i hofta som jeg har slitt med de siste 2 ukene (forbannelsen med å være utrent…). Det gikk sånn passe, så for ikke å risike forverring blir strategien fremover å hvile seg i form og det er jeg iallfall god på.

#chicago #maraton #reise

Abott World Majors Marathons snart i boks

Når man er en så treg løper som meg, så er det om å gjøre å re-definere hva konkurransen handler om og således føle seg som en vinner 🙂 Jeg har dermed valg å konkurrere i antall maraton-medaljer og har til nå 11 and counting, inkludert New York, Boston, London, Berlin, Stockholm og Amsterdam. Videre har jeg også kastet meg inn i konkurransen om å oppnå den gjeve Six Star Finisher Medal, som er eksklusiv medalje (type fet) man får når man har fullført de seks World Marathon Majors maratonløpene i Tokyo, Boston, London, Berlin, Chicago og New York.

Til høsten skal jeg være med i Chicago Marathon og jeg har nå fått kapret en charity-plass til Tokyo Marathon i Mars 2019. Neste år kan jeg dermed (forhåpentligvis) smykke medalje-racket mitt med en stk fet Six-Star Finisher medalje.

 

 

 

 

 

 

 

#Trening #Maraton #AbottMajors