Sandefjord – Mølleråsen


Det er med stor skam å melde at jeg først i mitt 46. leveår klarte å stabbe meg de 2-3 km hjemmefra og opp til Mølleråsen i Sandefjord. Ikke det at jeg ikke har vært inne på tanken før, men da jeg vokste opp måtte man passere et tilholdssted for narkomane på den trange stien opp og da feiget jeg alltid ut. I går ettermiddag var imidlertid tiden inne for å kjenne på og knuse frykten fra barndommen, så jeg la inn Mølleråsen som et av fire stopp på en impulsiv 4-toppstur.

Jeg har alltid trodd at den eneste veien opp til Mølleråsen er forbi tilholdsstedet nevnt over, så dette var også den jeg valgte i går. Den befinner seg nær toppen av Dølabakken og ved første øyekast kan det virke som noens gårdsplass og kun et lite skilt røper at dette også er stien opp til Mølleråsen. Det var først på vei nedover mot byen igjen, nesten i bunnen av Dølabakken, at jeg plutselig oppdaget en staselig port og et litt mer forseggjort “Til Mølleråsen” skilt. Igjen, ganske utrolig at jeg ikke har lagt merke til den før da jeg tross alt i ungdommen frekventerte bakken nesten daglig.

Nuvel… Fra sentrum og opp til toppen av Mølleråsen er det ca 71 høydemeter, med en ganske krapp stigning mot slutten. Der oppe venter en fabelaktig utsikt over byen, samt det 15 meter høye monumentet “Fugl Fønix” (laget av kunstneren Nils Aas en gang på 70-tallet). Navnet “Mølleråsen” har riktignok lite med den mytologiske fabeldyret, men henspiller mer til en vindmølle som var plassert der for lenge siden, men som brant ned på 18-tallet.

Så skulle du ha en time til overs når du besøker Sandefjord, er Mølleråsen absolutt ikke noe dårlig alternativ, gjerne med medbrakt kaffe (eller pepsi max i mitt tilfelle) og en god bok man kan rigge seg til med på en av områdets utsiktsbenker.

For de som synes 71 høydemeter er i det minste laget, så kan de i tillegg til Mølleråsen forsere ytterligere 9 topper i det sol kalles Sandefjords 10-toppstur og nedlegge litt over 800 høydemeter. En gang i året arrangerer Sandefjord Turistforening et offisielt arrangement med deltagerpremier til alle som fullfører, men for all del, 10-toppsturen kan gjennomføres når som helst. Toppene som inngår i Sandefjords 10-toppstur er Preståsen, Fjellvikåsen, Vardåsen, Gjekstadåsen, Frebergåsen, Bygdeborgen, Hjertås, Mokollen, Midtåsen og til sist Mølleråsen.

Da er det bare for meg å si «god tur og stay safe».

Preståsen – herlig naturperle og (på egne vegne) dobbeltmoralismens høyborg

Det å bo eller oppholde seg i sentrum av Sandefjord kan for enkelte virke både naturfattig og gi en asfaltjungel-følelse, spesielt på høsten når turistbermen har forlatt åstedet. Orker man imidlertid å bevege seg sånn cirka 5 minutter til fots, med innlagt stigning underveis, har man plutselig tilgang på fantastiske turområder både i skog og langs vann, med noen av byens beste utsiktspunkt som en ren bonus. Vi snakker her om Preståsen/Brydedammen-området rett på utsiden av bykjernen, hvor historie møter moderne familieliv, pent innpakket i fantastiske naturopplevelser.

Som navnet Preståsen tilsier, tilhørte området for mange hundre år siden de geistlige blant oss og mer informasjon om stedets interessante historie kan leses her. Mine første møter med Preståsen var imidlertid ikke udelt av det positive slaget, kun grunnet det faktum at jeg som barn var møkk lat. For komme opp til Preståsen direkte fra sentrum kan man i dag velge mellom (ekskluderer da bilveien, som går litt lenger unna) en gangvei med solid stigning eller trapper med tilsvarende stigning. Trappene er av nyere dato, så da jeg var barn, var det kun den bratte gangveien som var tilgjengelig, og for en pode/podinne på 6-12 år var den bakken nesten uoverkommelig bratt med mindre man la inn flere pauser underveis. Det var jo greit for de gangene vi frivillig valgte å tilbringe noen timer oppe i høyden, men ikke fullt så kurant hver 17. mai da en eller annen gluping hadde kommet på idéen om å avslutte barnetoget på 17. mai oppe i Preståsen, slik at vi måtte pese oss opp non-stop med penklær og vonde sko til lyden av korpsmusikk. Trenger jeg nevne at det gikk konkurranse i å komme på en eller annen unnskyldning for å hoppe ut av toget rett før den siste stigningen (noe jeg klarte iallfall de tre siste årene)?

Det var mange år av voksenlivet mitt jeg ikke ofret Preståsen en tanke, men da jeg fikk barn, var det akkurat som om jeg så området med nye øyne. Poden, som trasket sine små barneføtter på Byskolen (verdens beste skole, red anm) gikk da på SFO (eller AKS, om du vil..) oppe på Preståsen og der jeg 25 år tidligere søyt og klaget over å måtte gå bakken opp til Preståsen én gang hver 17. mai, så måtte poden nå (uten større sympati fra mor, som mente han hadde godt av gåturen og det er her dobbeltmoralismen kommer inn) gå bakken 5 dager i uka, hele skoleåret fra 1.-3. klasse for å komme seg til SFO.

Nuvel, post-SFO så har junior fortsatt et godt forhold til stedet han fikk lov til å spikke med kniv, klatre på fjell eller lage/skyte med pil-og-bue rett etter skoletid. Det var også her han fikk sitt første møte med livets skyggesider da stedet tidvis frekventeres av noen av byens narkomane, slik at barna tidlig måtte drilles i hva de skulle gjøre hvis de kom over brukte sprøyter (nå skal det sies at dette ikke er et stort problem og personlig har jeg aldri sett snurten av noen sprøyter der).

I dag, etter å ha ligget horisontalt med feber, hodepine og (for sikkerhets skyld) omgangssyke helt siden jeg kom hjem fra maraton i Berlin, var jeg endelig klar for en liten tur ut i frisk luft. Jeg samlet dermed sammen «the usual suspects» av turkompiser (dvs mor, hund, pode og kompis) og valgte bilen hele veien opp til Preståsen (bare sånn i tilfelle en kjapp retrett var påkrevd).

Heldigvis holdt min skrøpelige kropp hele turen og vi fikk trasket Preståsen på kryss og tvers med innlagte utsiktsstopp, vandring rundt Brydedammen, samt en aldri så liten hinderløype for den yngre garde. Vår firbente turkompis var også i ekstase under hele turen da hun nå endelig får lov til å snuse fritt på alt og alle igjen etter noen uker med tøffe restriksjoner grunnet den skumle hundesykdommen som har ridd landet som en mare og spredd frykt blant alle hundeeiere.

Preståsen har flust med benker og piknikområder til fri benyttelse for alle turgåere, så neste helg blir det å dra med seg pølsetermos og saft  for denne gjengen.