En fortapt maratoners (#BlekMenFattet) desperate treningsplan før Tokyo – 3 uker igjen

Så var det bare tre uker igjen og etter snaue 2,5 uker med forkjølelse og feber som så gikk over til luftveisinfeksjon, så har det vært dårlig med bevegelse i det siste. I dag var første gangen på leeeeenge jeg forsøkte meg på litt lett wogging og det i tillegg utendørs og med vanlige joggesko (selv om piggsko hadde vært det smarteste på enkelte av partiene).

Allerede på første kilometer merket jeg at kroppen var blytung og at jeg pustet som en kolspasient med inntak av 50+ sigaretter de siste 50 årene. Pulsen lå også godt og vel 15-20 slag over det jeg hadde før jul, og den ene skulderen begynte å verke etter få minutter, så med andre ord full kollaps. Det hjalp heller ikke at på visse partier lå det store dammer med vann og med bilister som ikke evner å tenke såpass langt at de reduserer farten når de kjører gjennom en vanndam nær fotgjengere, så ble det i tillegg en våt affære og endte opp med et aldri så lite ønske om å vri hue av enkelte bilister (#HAT)…. Nuvel, etter 8.5 km var jeg både sliten og våt, så da trakk jeg innendørs og vandret heller 5 ekstra km på tredemølle til siste episode av Criminal Minds før jeg tok kvelden. Det var iallfall deilig å være utendørs igjen og ikke minst er det deilig at de store mengdene med snø er i ferd med å avta

Har innsett at jeg kommer til å slite big time i Tokyo. På den positive siden har jeg kommet i kontakt med flere ultratrege woggere som skal til Tokyo via en Abbott Marathon gruppe på Facebook og der er de veldig flinke til å komme med pep-talks. På den negative siden har jeg hørt at de praktiserer cut-off tidene ganske strengt og at den er basert på bruttotid (dvs fra elitegruppen starter og ikke fra en selv starter). Hvis gruppen min starter innenfor 20 min fra startskuddet, burde det gå bra. 30-40 minutter går kanskje, men mer enn 40 minutter og jeg er toast… Da blir jeg feid av banen ved første cut-off, noe som ville ha vært ultrakjipt.

Men, ingenting å gjøre med det nå. Tiden for lange turer er nå over, så i de siste ukene før løpet, er planen kun å kjøre korte økter. Man får da krysse fingrene og håpe på det beste og jeg har innsett at det er viktigere ting i livet enn å karre til seg den ultrafete medaljen (selv om jeg ikke kommer på så altfor mange akkurat nå…).

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg