Eventyrsteming i Aurlandsdalen


Ingenting slår ferie i Norge når værgudene har tatt seg sammen og viser seg fra sin aller beste side. Det er bare så synd at man ikke kan planlegge med godt vær i den norske fjellheimen i juli, men på den annen side, usikkerheten får oss i det minste til å verdsette godvær desto mer når det dukker opp.

Sommerens vandretur gjennom Aurlandsdalen kunne like så godt ha startet med «Det var en gang…», for her var eventyrfaktoren høy fra start til slutt, i likhet med stemningen. Aurlandsdalen fra Aurland til Hol er en av de gamle ferdselsårene mellom vest- og østlandet og ble tidligere brukt som gårdsvei, stølsvei og senere som turvei.

Dagen startet tidlig med en shuttlebuss fra Aurland ca kl 8 og ca 50 min senere ble vi satt av ved Østerbø turisthytte, som var starten for turen. Det er mulig å starte allerede på Finse og bruke 3 dager på den nærmere 60km lange turen, men vi nøyde oss med turen fra Østerbø til Vassbygdi på snaue 19 km.

De første par km er relativt lettgåtte, men så kommer det overraskende mange innslag av motbakker til å være en tur med 700 m dropp fra start til slutt. Her kan det med andre ord være greit å gå ut rolig og bare nyte den fantastiske utsikten underveis.


Etter en stund kommer man til et veiskille, hvor man kan velge å holde seg på stien langs elven eller ta en alternativ, luftigere rute via Bjørnestien (med et raust antall ekstra høydemetere). Da jeg syntes at nåværende rute var kupert nok, valgte vi å holde oss til den.

Flere steder på veien er det muligheter for noen avstikkere. Vi kom plutselig over et skilt som viste både «hengebro» og «toalett», og da vi ikke hadde forventet noen av delene, måtte vi jo sjekke det ut. Vi nøyde oss bare med å beskue utedoen, som jo er et fantastisk tilbud til fjellgåere, men hengebrua måtte testes ut (selv om det var med lett skjelvende ben).

Vi tok også en avstikker til Vetlahelvete, en jettegryte med stor underholdningsverdi, som er vel verdt den drøye 500m omveien.

Etter ca 10 km var tiden inne for en aldri så liten rast og rasteplassen var jo intet annet enn magisk; riktignok 1 meter fra stupet, men med en fantastisk utsikt.

Så bar det videre, og med stekende sol og solide 30 grader, angret vi bittert på at vi ikke hadde tatt med oss badetøy der vi med relativt svett lugg passerte medvandrere som avkjølte seg i det kalde vannet. En annen “lesson learned” på turen var å ha med seg mer vann fra start, for vi fant ikke noe egnet sted å fylle vannflasken før etter 12-13 km og da hadde den vært tom en stund.

Noen smale passasjer og et solid kupert parti senere får vi øye på en gammel gård langt der oppe – et skikkelig “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”-sted. Jeg må innrømme at jeg ble litt lang i maska da det viste seg at vi skulle klatre helt dit opp, men det gikk overraskende greit å karre seg oppover og rett før den gamle gården, så var det god tilgang på deilig, kaldt drikkevann rett fra foss.


Gården Sinjarheim ble forlatt i 1922, men ble brukt som fjellgård frem til 1964.


Resten av turen gikk stort sett kraftig nedover, så her var det om å gjøre å holde balansen og ikke skli på de tørre jordmassene. I forhold til de første 3/4 av turen var vel ikke dette partiet direkte spennende, men det kan jo ha noe med at beina begynte å bli en smule signe.

Vips så var vi nede i Vassbygdi, som stort sett bare består av et busstopp, og min gamle, trofaste Garmin-klokke viste at vi hadde brukt 5 timer og 20 minutter på turen gjennom dalen. Da syntes vi at vi hadde fortjent en øl mens vi ventet på bussen.

 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg