Maraton – kunsten å sette seg lave mål

Jeg skal om ikke lenge dele mine erfaring fra Sportsjentenes løpekurs – dag 2, men inntil da, la meg bare forsøke å dele denne lille godbiten av en løpeopplevelse.

I starten av feks et maraton er det nesten ikke til å unngå å visuelt sammenligne seg med de rundt seg, kun basert på en magefølelse. Har man imidlertid vært med en stund, skjønner man at den magefølelsen ikke er verdt en dritt, og måten man finner det ut er typisk at en eldre herremann (i utvasket og litt for kort shorts og som tydeligvis har vært utsatt for et hjerneslag da hele venstresiden virker lam og armen nærmest dasker i bakken) fliser forbi deg og etterlater deg i en sky av knust selvfølelse.

Etter noen slike hendelser lærer du deg å «ikke skue hunden på hårene», «not judge a book by its cover» etc.. Det får deg også til å justere målene dine underveis, slik at man kan ende opp med en positiv følelse. Et år jeg var med i Berlin Marathon, for eksempel, var jeg feks veldig fornøyd med å passere «Jesus» på oppløpssiden, siden jeg også hadde knivet med ham i Lonon Marathon tidligere. At han hadde, om ikke naglet, så i det minste festet seg til et digert trekors og labbet rundt barbeint var underordnet. Jeg knuste ham!

I London Marathon et annet år, lå jeg en stund og knivet med en 4m lang raptor (=kjøttetende dinosaur, for de som ikke har sett noen av Jurassic Park-filmene) og lykkerusen i det jeg endelig klarte å legge rovdyret bak meg var euforisk.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg