Fosseråsa opp til Storsæterfossen

Helt siden vi kom til Geiranger har vi sett utallige turstiskilt med «Fossaråsa». Jeg lurte litt på hva en «rås» kunne være for noe, men fant ikke ut før på dag to at det rett og slett betyr «gangsti» (a blonde moment, med andre ord…).

Fosseråsa starter nede i Geiranger sentrum og består av 3 etapper. Etappe 1 er på snaue 1km og ca 90 høydemeter og går fra sentrum og opp til Norsk Fjordsenter.

2. etappe er på ca 1,5km med tidvis bratte partier langs en skogsti og opp til Westerås Gård og er på rundt 230 høydemeter. 3. etappe går videre 1,5km oppover i fjellet og opp til Storsæterfossen og er på rundt 250 høydeter.

Går man alle tre etappene har man med andre ord unnagjort 570 høydemeter og kan vel fortjent gi seg selv en klapp på skulderen.

Junior og jeg satte i dag morges avgårde (i grei temperatur, men med en satans vind på opp mot 16m/sek) mot Storsæterfossen langs Fosseråsa, og siden vi overnatter på Westerås gård startet vi turen derfra. Starten av stien går over beitemarker, så her er det om å gjøre å følge med på hvor man går, slik at man unngår å trampe rett i en ruke.

Også i Geiranger har man flydd in sherpaer fra Nepal til å lage flotte steintrapper i fjellheimen, så stien oppover var både dekorativ og tørr. I bakgrunnen kunne vi langs veien se Grinddalsnibba i det fjerne med sine 1636moh. Stigningen opp til fossen var ikke av samme dimensjoner med de tidligere nevnte 250 høydemeter, men vi la allikevel inn en drikkepause underveis for å gjøre turen til en god opplevelse for oss begge.

Etter ca 40 minutters vandring kunne vi spotte fossen for første gang, og som alltids blir man litt satt ut av de massive naturkreftene som er i sving. Vi fortsatte vår ferd mot toppen og etter snaue 5 min nådde vi et gresskledd platå med utsikt mot fossestryk og som var perfekt for en snack-pause. Litt senere gikk vi ned en smal og tidvis litt sleip steintrapp ned til selve fossen og dagens høydepunkt var at vi faktisk kunne gå helt bak den og se fossen fra innsiden!

Da vi hadde startet utflukten i 9-draget (kan jo ikke kaste bort verdifull fjelltid), var vi mutters alene på vei opp mot fossen, samt hadde både platået på oppsiden og trappen ned til innsiden av fossen helt for oss selv. Først da vi var nesten tilbake til start møtte vi på et par andre familier på utflukt. Helt perfekt, med andre ord.

Poden ga seg etter denne etappen, men jeg bestemte meg for å ta de to resterende etappene også mens jeg først var i gang. Stien fra Westerås Gård og ned til Fjordsenteret gikk i skogsterreng med en grei sti, selv om den ikke kunne måle seg med Sherpa-trappene selvfølgelig.

Ved Fjordsenteret jumpet jeg over på de 327 trappetrinnene i cortenstål før jeg kort tid etterpå var ved stiens endepunkt i Geiranger sentrum.

Returen tilbake til Westerås Gård gikk langs den svingete bilveien og jeg la inn en aldri så liten lunsjpause på det ærverdige Union Hotell underveis. Selv denne litt kjedelige bilveien inneholdt flere fotovennlige spotter, så hvis man ikke orker å gå Fosseråsa, kan man alltids få tatt noen blinkskudd ved simpelthen å stikke kameraet ut bilvinduet.

NB! Parkeringsplassen ved Westerås Gård er forbeholdt stedets gjester, så andre som ønsker å gå Fosseråsa, må parkere i Geiranger sentrum, ved Fjordsenteret eller ved Flydalsjuvet (sistnevnte vil gi deg færrest høydemeter). Dette er en tur som virkelig anbefales og stemningen bak fossen er intet annet enn magisk.

 

Geiranger Skywalk – Dalsnibba Utsiktspunkt

Er det noe som det store Vestland er gode på, så er det spektakulær utsikt; og Dalsnibba (Geiranger Skywalk er intet unntak).

Vår ferd startet denne gangen på et regntungt Beitostølen og bilturenturen til Dalsnibba skulle etter planen ta i overkant av 3 timer. Men, da sjåføren (les: meg) etter par timer fokuserte mer på å finne et sted å kjøpe mat enn på GPS’en, la vi inn en aldri så liten omvei på en 30 min tid…

Da vi begynte å nærme oss Geiranger på rv 63, kom vi på veien opp til Dalsnibba. Det lønner seg i forkant å sjekke ut om veien oppover er åpen før man planlegger en tur opp, særlig i starten eller på tampen av sesongen. Vi dro i begynnelsen av oktober og da hadde veien vært stengt i flere dager pga værforholdene, men da jeg for sikkerhets skyld stakk en tur innom Dalsnibbas hjemmeside, så jeg til min glede at veien igjen var åpnet, så da var det bare å kaste seg rundt, kjøpe billett (koster 220kr på nett) og starte oppkjøringen opp de relativt luftige svingene.

Vel oppe på toppen finnes det en parkeringsplass, en kafé (som forøvrig var stengt) samt Europas høyeste fjordutsikt fra bilvei (tydeligvis en egen vurderingsklasse når det gjelder utsikt).

Et platå med underlag av rister og glassvegger sørger for et spektakulært (500 m fritt fall), men sikkert, utsyn mot Geiranger og Geirangerfjorden. Helt i enden er det også muligheter for å traske utenfor platået og få tatt noen gjerdefrie bilder. Her er det ikke fullt så rett ned, men med mindre man ikke er ekstremt klønete eller ekstremt risikovillig virket det relativt trygt for ungdom/voksne å bevege seg rundt. Litt tåkete forhold på vårt besøk, men absolutt en opplevelse.

Dalsnibba var vel verdt et besøk på tampen av sesong, men jeg er litt mer skeptisk til om jeg ville tatt turen opp midt i juli og risikert å møte på store turistbusser på veien opp. Det holdt lenge med å møte på en ekstremt fartsglad fyr i Tesla som nærmest lekte James Bond i svingene både på opp- og nedtur.

 

Facebook-sertifiserte helseeksperter (#GiMegStyrke)

Det er få ting som provoserer meg mer enn Facebook-sertifiserte «helseeksperter» som hodeløst deler konspirasjonsteoretiske «sannheter» rund feks vaksiner eller som i dette eksemplet hvor én setning på CDC (USAs svar på FHI) sine sider får folk til å påstå på sosiale medier at kun 6% av amerikanske Covid-19-relaterte dødsfall er reelle. Lite hjelper det at CDC-representanter i ukesvis har forsøkt å forklare konteksten rundt denne setningen samt betydningen av overdødelighet, sosiale medier spammes like herlig ned av faktaresistente ytringer.

Har vi hele bildet på Covid-19? Overhodet ikke, men ny kunnskap erverves daglig av folk med faktisk vitenskapelig bakgrunn og publiseres på bakgrunn av dagens situasjon, vel vitende om at dagens anbefalinger muligens må revurderes i lys av ny kunnskap (=læring). Vår jobb får heller være å støtte opp under de til enhber tids gjeldende anbefalingene så godt det lar seg gjøre…

Falkenuten i fantastisk høstdrakt

Akkurat da man trodde man hadde lagt en heller medioker sommer bak seg, får vi en helg med skikkelig sommervibber. Hallo, vi snakker godt over 20 grader her; helt perfekt!

Jeg tilbragte helgen med kjæreste, pode og gode venner på en hytte på Rauland og på lørdag tok vi en familievennlig tur opp Sherpatrappene til Falkenuten (1.096 moh). Med medbragt pølsetermos, lefser, brus og kaffe tok vi en ganske utvidet rast på toppen, akkopagnert av strålende solskinn.

Komboen av frisk fjelluft og sol var med andre ord en sikkee vinner som alltid og ved retur til Sandefjord var skuldrene vesentlig lavere og hvilepulsen på vei nedover…

 

Elementisk stressmestring

Det hender det kommer dager hvor uløselige tanker opptar litt for mye plass i et lite hode og man begynner å føle trangen til å gå langt pokker i vold ut i skogen for å bare primærhyle ut sin frustrasjon.

I går kom jeg over et annet alternativ, som riktignok hadde enkelte ubehagelige episoder underveis, men som i det minste resulterte i en atskillig roligere  kropp og balansert hode.

Denne helgen skulle jeg på hyttetur på Gaustablikk ned gode venner. De andre skulle ikke dra fra Sandefjord før i 15-tiden, men da jeg hadde fri den dagen, bestemte jeg meg for å dra tidligere opp og traske opp Gaustatoppen mens jeg ventet.

Yr hadde tidligere i uken lovet meg sol og 14 grader ved start og -4 og opphold på toppen, men allerede ved Stavsro parkering, hvor jeg ble møtt av et tåketeppe, skjønte jeg at værgudend hadde bestemt seg for ikke å spille på lag.

Med bare noen få meters sikt og med musikk på øret, satte jeg avgårde mot toppen. Et par steder klarte jeg å misse stien, men mangel på markører gjorde at jeg fort fatta lunta og fikk snudd i tide og korrigert kursen.

Temperaturen sank kjapt på vei oppover og snart begynte elementene å yppe til brål. Regn gikk over til snø og balansering på glatte steiner med liten kuling som truet med å blåse meg over ende, ble turen relativ strabasiøs. Positivt var det at jeg var nærmest var folketomt i fjellet (traff bare en guttegjeng på 4) og at jeg var for sliten til å tenke på  tidligere frustrasjon da jeg våt og frossen kavet meg opp de siste trappetrinnene til Gaustatoppen Turisthytte.

En varm og trivelig turisthytte som serverte varm tomatsuppe var rett og slett en innertier. Etter å ha skiftet til tørt tøy og sittet litt foran varmeovnen med et lånt teppe, ble det Gaustabanen ned igjen. Jeg fikk på en liten smell da shuttelbussen tilbake til Stavsro ikke kjørte denne dagen, men i de snaut 4 km gikk i det minste langs asfaltert vei, så jeg slapp å balansere på glatte steiner.

Summa summarum: en fantastisk tur for å klarne hodet og virkelig kjenne på friskt, norsk fjellvær.

 

 

Covid-19 testing på høyt nivå (med innslag av vold)

Etter over et halvt år uten å tiltrekke meg verken virus eller bakterier, tok flaksen slutt på torsdag morgen. Da våknet jeg til hodepine, tett nese, litt rusk i halsen og dottfølelse i øret. Ikke noe store greier, men nok til at jeg valgte å jobbe hjemmefra med håp om at det skulle blåse over.

Blåse over gjorde det imidlertid ikke. På kvelden ble jeg tvertimot metaforisk nærmest blåst i bakken av  et snik-feber/hoste-angrep, som bare ble verre og verre utover natten.

Vanligvis ville man jo bare stappet i seg en cocktail av paracet og ibux og dratt på jobb på morgenen, men vi befinner oss i spesielle tider, så allerede etter de første par timene med natthoste, bestemte jeg meg for å bestille en Covid-19 test. Da viruset ikke akkurat blomstrer i Sandefjord for tiden og jeg ikke har krysset bygrensa på en stund, var jeg ikke kjempeurolig for positivt resultat, men paragrafrytter som jeg er, gjør jeg det jeg blir bedt om ved nyoppstått luftveisinfeksjon – bestiller meg en time.

Da har vi kommet til innleggets egentlige kjerne – testkapasitet og ventetid. Sandefjord åpnet for bestilling på nett for et par uker siden, så da jeg kl 2 i natt bestemte meg, var bestilling av time gjort på et par minutter via kommunens nettside. Da jeg kom til selve teststasjonen kl 08:30, ble jeg først registrert og fikk utdelt informasjonsskriv samt munnbind før jeg etter ca 5 min ventetid ble geleidet inn i testlokalet.

Selve testen var like forferdelig som jeg hadde sett for meg og jeg er ikke akkurat stolt over at jeg dasket bort armen til damen som forsøkte å probe hjernen min via nesa. Ren refleks, så ved neste forsøk måtte jeg sitte på hendene mine til det var overstått. Heller ikke halsprøven besto jeg med glans. To forsøk måtte til her også og damen burde prise seg lykkelig over at jeg ikke hadde spist frokost, for brekkerefleksen dundret inn.

Nuvel, knappe 5 min senere satt jeg i bilen på vei hjem og jammen ble ikke testresultatet publisert på Helsenorge rundt 9 timer senere. En STOR kudos til helsevesenet i Vestfold for en særdeles empatisk testgjennomføring og ikke minst en rasende effektiv testanalyse. Testen viste seg ikke uventet å være negativ, så da er det bare å legge seg nedpå og hvile seg i form igjen.

Til tross for litt ubehagelig test, kommer jeg selvfølgelig til å teste meg på nytt hvis symptomer skulle komme igjen og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme. Kollektivt ansvar er vårt eneste håp for å kontrollere smitten frem til en vaksine er på plass.

Et år eldre – none the wiser

Et år om ikke visere, så iallfall eldre, og jeg må innrømme at en aldri så midtlivskrise ligger og lusker bak i hjernen. Heldigvis er det mange år til det store, stygge 5-0, men stadig nye rynker og tendenser til tyngdekraftutfordringer, gjør det stadig vanskeligere å fortsette med å fortrenge det uungåelige faktum; jeg begynner å bli gammel!!!

Nuvel, nytter ikke å gråte over spilt melk (eller i dette tilfellet, glatt hud), så jeg har kost meg glugg i dag. Dagen startet med muffins til frokost, laget av pode og mormor, før vi dro med oss mormors hund og satte kursen mot Farris Naturskole, som ligger idyllisk til ved Farrisvannet i Larvik.

Turen startet med strålende solskinn før værgudene  gikk i mot oss og serverte styrtregn, hagl og torden/lyn på løpende bånd. Da var det en våt og lettere nervøs gjeng som måtte gjøre en kjapp retrett til bilen for tørk og (ikke minst) et Faraday-bur.

 

Skravlings effekt på trening


I dag morges våknet jeg som vanlig ved hanegal (who am I kidding, jeg var tidlig nok ute til å metaforisk sparke i gang nevnte hane) og med tanke på at jeg kun hadde to treningsøkter (og sa legger jeg godviljen til mår jeg kaller det økter…) bak meg denne uken, hadde jeg ikke noe valg; jeg måtte gi meg selv et realt spark i baken og karre meg ut.

Jeg klarte å komme meg ut i 6:30-tiden, men det ble med 5 km gogging, noe jeg i grunnen var fornøyd med da jeg tross alt hadde overvunnet den sterke trangen til å bli liggende på sofaen og spise ostepop (nevnte jeg at jeg er litt formutfordret for tiden?)

Planen for resten av dagen var i grunnen bare å frakte pode og kompis på stranden og deretter flate ut på terrassen med en god bok og et glass vin. Stranden fikk jeg til, men ettermiddagens bok/vin-session ble byttet ut med en date med min BFF.

Med mye som skjer for tiden er det sjelden vi får til å treffes og nå var det over en måned siden sist. Vi endte opp med en skravle/trappegang-kombo i Bugården og etter 1,5 times skravling fant vi ut at vi hadde rundet 2500 trinn og først da merket vi det i lår og legger. Skravlig kan derfor virkelig anbefales hvis man sliter litt med den berømte dørstokkmila og trenger en distraksjon…

Stemningsfull start på dagen

To klapp på skulderen til meg selv for at jeg klarte å velte meg ut av senga og opp i treningstøyet kl 05:50 i dag. Det holdt hardt, men fy flate så fornøyd jeg var med meg selv etterpå.

Hadde egentlig ingen planer for dagens treningsøkt, så det endte opp med 10 x 2 min med 1 min gåpause mellom hvert drag. Ikke for avansert, med andre ord, men greit nok. Avsluttet med 10 min styrketrening og fikk nok en gang konstatert at her er det jaggu forbedringspotensiale!


I takt med min høylytte labbing og minst like høylytte pusting og pesing, steg morgensola opp og ga en umiddelbar stemningsfull og magisk atmosfære. En virkelig fantastisk start på denne sensommerdagen.

Hjernen er alene

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg på en normaldag vaker rimelig høyt på stresskalaen, noe som fører til en kontinuerlig jakt på stresslindrende aktiviteter. Frakt meg til varmere strøk og plasser meg under en parasol med en god gammeldags bok eller fem, en cola zero og et glass vin og med umiddelbar nærhet til et svømmebasseng og et treningsstudio og jeg skal love dere at stressnivået synker betraktelig.

Covid-19 har imidlertid torpedert ethvert håp om 40 grader + i overskuelig fremtid, så nå har jeg måttet ruge ut noen alternative planer for å kjøle ned et overbelastet, blondt hode.

Svaret er intet mindre enn nerdy games på Iphone hvorpå min siste ervervelse er Fishdom. I grunnen et rimelig idiotisk spill, men rimelig avhengighetsskapende og fantastisk stressreduserende. For å si det slik; når man har karret seg opp på nivå 1642, så sier det seg selv at det har gått med en solid bråte timer til et hjernedødt spill, men hvis alternativet var å tilbringe disse timene grublende på en eller annen bekymrig, føler jeg at tidsbruken er vel fundamentert lell..