Frisbeegolf for Dummies

Uansett alder så skal det ikke så veldig mye til før konkurranseinstinktet mitt kicker inn på høygir. Siden Covid-19 torpederte alle planer om ferie i 30 graders omgivelser, ble alternativet denne Påsken toppturer i Sandefjord Kommune samt innkjøp av et frisbeegolfsett for nybegynnere (til kun 250 kr).

Den som trodde at en runde med frisbeegolf var enkelt, burde ta seg en runde på banen oppe i Bugården i Sandefjord. Kjæresten og jeg var ganske så fornøyde med oss selv etter å ha tatt noe prøvekast på fotballfeltet bak friidrettsbanen, men vi ble raskt jekket ned da vi innså at selve banen jo inneholdt pokker i meg så mange hindre. Etter å ha satt meg fast i noen busker allerede på første hull og snublet i en rot, som resulterte i et lite grasiøst fall, var det en definitivt mer ydmyk førstegangs-frisbeegolfer som hakket seg videre mellom stein, røtter, knauser og trær de 18 hullene banen inneholdt.

 

Det som skiller oss med et litt overutviklet konkurranseinstinkt fra andre velfungerende mennesket, er at der normalutgaven velger å safe, går idioten (les: meg) «all in» og satser på det spektakulære – noe som sjelden lykkes da ferdighetene ikke står helt i stil.

Men, 18 hull senere og noen ekstra turer ute i skog og mark underveis, nailet jeg i det minste det siste hullet og vipps var tidligere tabber glemt og et ønske om en kraftig utvidelse av antall disker vekket.

Med tanke på den lave startkostnaden på disker, samt at banene er kostnadsfrie, er virkelig frisbeegolf en innertier for hele familien. Denne skrotten er iallfall hektet, så nå skal Youtube-videoer studeres og regler læres slik at neste runde i skogen forhåpentligvis får en litt lavere tre/busk-faktor.

Dubai – VR style…


Bare for å ha fått understreket; dette er slettes ikke et «buhu, synd på meg som ikke kan reise»-innlegg, da jeg er fullstendig klar over at jeg, mht Covid-19 har vært særdeles priviligert, med trygg jobb og med en familie og vennekrets som sålangt har vært forskånet for smitte. MEN, i og med jeg til vanlig bruker stort sett alt av disponibel inntekt til reising, finnes det et lite, undertrykket egosenter i hjernen som desperat ønsker seg langt vekk fra kulde og snø….

Med en juleferie som måtte bookes om til en sommerferie og som nå trues med en ny ombooking pga treg vaksineutrulling, kan det fort ta 6+ måneder før man igjen kan få bruk for passet, så da er det bare å innfinne seg med sitasjonen og forsøke å finne strategier for å mestre tilværelsen … og da har vi kommet til innleggets kjerne…

Podens julegavecash-fangst ble i januar brukt på Quest VR-briller og her om dagen så fant jeg ut at disse brillene definitivt kan brukes til mer enn pubertal gaming. Først forsøkte jeg meg på en fitness app med boksing, hvor en 10 min økt førte til stølhet i 3 dager, noe som kanskje sier mer om mitt nåværende fitness-nivå, men nuvel…

Jeg ramlet også over en reiseapp og vipps kunne jeg spankulere rundt på Machu Piccu og beundre de optiske illusjonene på Taj Mahal. Men, siden jeg vanligvis befinner meg i Dubai på denne tiden av året, så endte jeg opp, liggende på stuegulvet med en viftrovn rett i fleisen, mens jeg i VR-verden beundret Burj Khalifa og Dubai Fountains.

Patetisk? Kanskje…, men det funket iallfall til en viss grad. Reiselengdelen ble for en stakkars stund redusert og, hey, sleng på noen flere beach temas, litt kunstig sol, bølgeskvulp og et glass rosé med isbiter og jeg kunne definitivt tilbragt en god i både miljøvennlige og virusfrie VR-omgivelser..

 

 

Idyll med ull – i grisekalde omgivelser


Frossenpinn som jeg er, har jeg alltid flyktet sørover når gradestokken truer med blå farge. Men, med en Covid-19 som standhaftig knuger seg fast og påvirker våre mobilitetsvaner, gjør jeg selvfølgelig mitt og holder meg hjemme. Først så jeg for meg noen vintermåneder innendørs med vifteovnen på fanget, men så i et blaff av løsningsorientering, valgte jeg å investere en liten formue i ullklær og det gjorde virkelig noe med viljen til å bevege seg utenfor døra.

Etter noen traumatiske opplevelser med klørike ullklær, som fikk en til å klore på seg grove sår, i min pure ungdom, så har jeg skydd ull som pesten de siste 30 årene. Men, to ting har jeg oppdaget i 20/20-sesongen… 1. dagens ull kan slettes ikke sammenlignes med ull på 70/80-tallet og 2. flere lag ull er virkelig en innertier når man beveger seg ute i et to-sifret antall minusgrader.

Nuvel, dagens utfart gikk til Skallevoll- og Ringshaugstranda i Tønsberg og maken til instant lykkeboost skal man lete lenge etter. Jeg mener, hvem klarer å være sur og muggen når alt man passerer er et eget kunstverk laget av de medt kreative isguder? Heretter skal jeg virkelig forsøke å karre meg ut i sola for litt sårt etterlengtet D-vitamin og enda mer sårt etterlengtet natur-estetikk på daglig basis. For å gjøre litt om på et kjent uttrykk… «Det finnes virkelig dårlig vær, men heldigvis også et fantastisk utvalg av varme og vanntette klær…».

Sandefjord: Fruvika – idyllisk kystperle

Ca 10 km utenfor Sandefjord, på Vesterøya, kan man kjenne historien suse forbi i restene av tyskernes kanoner på Folahavna. Dette er et av Sandefjords mest populære utfartssteder og det slettes ikke uten grunn.

Men, ønsker man seg en tur med litt mindre folk og med litt mer barnevennlig tilgang til sjøen, er Fruvika absolutt ikke et dårlig valg.

For å komme dit, kjører man helt ut på tuppen av Vesterøya og parkerer på parkeringsplassen som også leder til Folahavna. Men, istedenfor å følge veien fra parkeringsplassens sørvestre hjørne, tar man den parallelle grusveien som starte sånn ca ve parkeringsskiltet. Under én km senere befinner man seg på en idyllisk liten sandstrand, perfekt for late sommerdager med grei avstand til naboen.

Ønsker man å utvide mosjonsfaktoren, kan man følge kyststien videre helt til man kommer ut på Vesterøyveien rett før Vøra badestrand (som også er en fabelaktig strand, dog ikke med samme muligheter for privatliv). Et par kilometer senere er man tilbake ved bilen og kan klokke ca 6,5 km med hverdagsmosjon. Selv om badetemperaturene ikke er all verden, så er iallfall denne turen en helt innafor søndagsktivitwt.

Ulabrand i Larvik – bikkjekaldt, men ull er gull😊

Med en pandemi som stadig setter begrensninger for vår bevegelsesfrihet, er jeg evig takknemlig for at jeg bor i Vestfold og Telemark, hvor det er mye natur per innbygger og hvor det overhodet ikke er vanskelig «å holde meteren».

Dagens tur gitt til Ulabrand ved Ula i Larvik. Ula strand var et sted jeg hyppig frekventerte i min ungdom da beach-volley var livet og er også stedet hvor jeg og en venninne telefontertoriserte daværende leder av «Norge mot innvandring», Arne Myrdal, fra en (wait for it…) god, gammeldags rød tekefonkiosk.

Nuvel, til tross for at jeg tilbragte flere sommere på stranden ved Ula, hadde jeg faktisk aldri satt mine bein på Ulabrand før; en topp med fantastisk utsikt utover fjorden, men som dessverre befinner seg i motsatt retning av stranden (noe jeg antar er grunnen til at jeg måtte pushe 50 før jeg klarte å karre meg opp for å nyte en stk utsikt.

Fra Ulabrand er det mulighet for å hente seg på flere turer i nærområdet, så en vandretur her er virkelig å anbefale for alle generasjoner.

Jeg gikk en tur i skogen og hørte…rifleskudd??

Dagens ad hoc tur med min BFF gikk til Røveren – et fantastisk utsiktspunkt ragende over Kodals mørke skoger i Vestfold. Fra parkeringen på Vaggestad var det oppført skilt som sa at det var en grei 2,1 km vandring opp til toppen og min trofaste følgelsesvenn Garmin Phoenix 5 fortalte meg i ettertid at høydemeterne var edruelige på ca 100m.

 

En t/r på i overkant av 4 km virket litt snaut for en tur, så vi bestemte oss for å legge til en aldri så liten sløyfe, noe vi senere angret dypt og inderlig. På veien traff vi plutselig på et elgjaktlag som visstnok hadde hatt oss under «oppsikt» underveis, noe som i starten virket betryggende nok til at vi fortsatte turen, men som etterhvert ga oss en uggen følelse. Jeg mener, møter man personer med våpen, går man i motsatt retning, uavhengig av eventuelle gode intensjoner.

Nuvel, vi valgte oss i utgangspunktet en liten omvei, som pga høy vannstand i Goksjø førte til en gigantisk omvei hvor vi mistet stien og måtte både klatre kinkige åspartiet og skli ned uffne skrenter (hvorav én nesten endte uti Goksjø). Det hjalp heller ikke at skumringen begynte å jakte oss. Men, rett før bekymring ble sluppet løs i fri mundur, traff vi på en merket sti  som på mirakuløst vis førte oss tilbake til parkingsplassen – i grevens tid da mørket hadde inntatt oss og vi i beste nube-stil nærmest hadde gått om for strøm på mobilen.

Lessons learned: lese seg opp på området, ha med seg mat/drikke «just in case» og (ikke minst) unngå både jegere og elg…

Mølen – hvor historie møter dramatisk natur

Dagens søndagstur gikk til Mølen – en idyllisk kyststrekning mellom Nevlunghavn og Helgeroa i Vestfold. Vi fulgte fylkesvei 51 fra Larvik og ble ved hjelp av god skilting underveis trygt loset til den romslige parkeringsplassen rett ved Mølen.

Etter få minutters gange befant vi oss på landets største rullesteinstrand med steiner fra over 100 ulike bergarter (dvs enhver steinentusiasts våte drøm), samt innslag av spektakulære gravrøyser fra en svunnen tid.

Fra rullesteinstranden vandret vi videre til svabergene som omringer stranden og hvor man på skilkelige ruskeværssdager kan få en fantastisk første-rads-følelse til elementenes lunefulle natur. I dag var imidlertid nevnte elementer i en nærmest dvaletilstand, så vi nøyde oss med litt svabergsklatring og natur-nyting.

 

Valget i USA – tidenes antiklimaks

Valget i USA er endelig avklart og Joe Bidens seier markerer slutten på et fire år langt reality show med Donald Trump i hovedrollen. For hvem trenger TV-serier som West Wing eller House of Cards når virkeligheten til de grader overgår fantasien? Hver uke i Trump-verden har føltes som et år og jeg har ikke tall på antall ganger jeg har tenkt at “dette overlever han ikke politisk”, bare for å se at så godt som samtlige republikanere har “vendt det andre kinn” til og latt Trump “live to see another day”.

Så hvorfor har Trump og amerikansk politikk engasjert en hel verden? Jeg mener, jeg husker jo at jeg ikke hadde sansen for Bush Jr og at det var fantastisk at Obama ble den første fargede presidenten, men ingen andre enn Trump har fått meg til å sitte klistret til alt av nyhetssendinger på CNN, MSNBC, ABC, Washington Post, NY Times, Fox News, Breitbart, WarRoom og One America News (selv om de sistnevnte har måttet konsumeres i veldig små doser, da de har såpass høy konspirasjonsteorifaktor at jeg etter få minutter følte en intens trang til å røske av dem aluminiumsfoliehatten og be dem i beste Halvor Johansson-stil be dem om å “TA DEG SAMMEN”!!

Nuvel… så hva har så nummer 45 foretatt seg de siste nesten 4 årene – la oss ha en kavalkade – en aldri så liten “Trump – minutt for minutt på speed.”….

  • Nekter som første presidentkandidat å oppgi skattemeldingen sin (ugler i mosen, Donald…?)
  • Etter valget (hvor Hilary Clinton vant “the popular vote” med 3 mill stemmer”: Hevdet at 3-5 millioner stemmer var falske og at det egentlig var han som vant
  • Innsettelsen: Ble furten over at oppmøtet i National Mall ble estimert til å være 1/3 av oppmøtet til Obamas innsettelse og sendte daværende pressesekretær Sean Spicer (som jeg savner Melissa McCarthys Spicer-etterligning…) ut for å si at “the largest audience to ever witness an inaguration”, et utsagn han i et interview med Time i 2018 angret.
  • Fra å gå knallhardt ut og erklære at han skulle bygge en mur mot Mexico (hvor han visstnok ønsket å ha både vollgrav og alligatorer) som Mexico skulle betale for (noe Mexico nektet) så sendte han igjen ut Sean Spicer for å si at muren kunne finansieres ved 20% skatt på import fra Mexico (noe som forøvrig ikke ble noe av. Resultatet etter fire år: Ifølge BBC så var det pre-Trump 654 miles (1052 km) med mur, mens det nå er hele 669 miles (1076 km) med mur. Riktignok har det blitt reparert litt av og satt inn noen ekstra barrierer på den eksisterende muren, men med totalt 24 meter ny mur, så skjønner jeg hvorfor han ikke ropte så høyt om det i denne valgkampen.
  • Innførte “muslim travel ban”, som senere måtte trekkes tilbake
  • Sparket daværende FBI-sjef James Comey da han nektet å slippe pågående undersøkelser om Russlands innblanding i 2016-valget, noe som senere utløste Mueller-etterforskningen. Denne etterforskningen endte med en relativt knusende rapport som oppsummerte at den eneste grunnen til at Trump ikke ble tiltalt var at han var President. Trumps justisminister valgte å tolke dette som at Trump ikke hadde gjort noe galt..
  • Instruerte “United States Department of Agriculture” om å bruke termen “ekstremvær” fremfor “klimaendringer” og ga beskjed om at klimaendringer ikke lenger skulle være et prioritert område.
  • Startet sitt “fake news “-korstog mot amerikansk media og begrepet “alternative fakta” dukket opp
  • Anklager Obama (uten bevis) for avlytting
  • Krangler med Arnold Schwarzenegger over seertall på “The Apprentice”
  • Forsøkte å kvitte seg med “the Affordable Care Act”, men ble stemt ned av Senatet, med avgjørende stemme fra John McCain, noe som Trump aldri tilga
  • Forsøkte å overtale Ukrainas president til å komme med dritt om Joe Biden, noe som endte med en impeachment som vel ikke levner noe tvil om at Trump hadde gjort det han var tiltalt for, men som allikevel endte med frifinnelse. Enkelte kristne så dette som en handling fra Gud, mens det i grunnen bare var å telle opp antall republikanere i senatet for å konkludere med at han aldri ville blitt dømt. De som modig hadde stått frem med sine vitnemål mot presidenten ble effektivt fjernet fra sine posisjoner.
  • Hadde et forhold med en pornostjerne han senere betalte for å tie
  • Rundt 23.000 løgner i løpet av en presidentperiode – noe som definitivt er en rekord
  • Ville ikke fornekte høyreradikale og rasister (eks. ny-nazistene i Charlottesville, David Duke, Proud Boys).
  • Ville ikke fornekte QAnon, en høyreradikal gruppe som hevder at verden ledes av en mektig gruppe pedofile satanister som ønsker å underminere Donald Trump og at de driver med barneprostitusjon. Både Hilary Clinton, Obama, Tom Hanks og en rekke andre politikere og kjendiser skal visstnok være med på dette. Da Trump under presidentdebatten (den hvor han ikke oppførte seg som en muggen femåring) om han fornektet QAnon, hevdet han at han ikke visste noe om dem annet enn at de var pedofile og det likte han ikke. Det skremmende her er at denne bevegelsen nå begynner å forflytte seg ut av underverdenen og opp i dagslyset; både i Georgia og Colorado vant QAnon-sympatisører plasser til Representantenes Hus.
  • Gikk imot en samlet etterretningstjeneste og hevdet på en pressekonferanse i Finland at siden Putin hadde sagt han ikke hadde blandet seg borti 2016-valget, så hadde han ikke det. På samme sted hadde Trump og Putin et privat møte, hvor Trump valgte å sende bort sin notat-taker, slik at det ikke finnes dokumentasjon på hva de snakket om.
  • Gjort livet vanskeligere for kvinner som ønsker abort, fjernet støtte til “Planned Parenthood”,
  • Spydd ut hatefull retorikk, spesielt rettet mot kvinner
  • Påsto at han skulle omgi seg med de beste folkene, men aldri har en president hatt så stor gjennomtrekk av folk eller hatt så mange hårreisende bøker gitt ut av tidligere medarbeidere.
  • Hatt et alvorlig kjærlighetsforhold til Twitter, et forhold som nå har begynt å surne da Twitter (og for såvidt også Facebook og Youtube har bestemt seg for å merke alle løgnaktige innlegg som villedende, noe Donald synes er grovt urettferdig, spesielt siden denne sensureringen førte til at deres storslagne “October Surprise” (Hunter Bidens laptop – nok en røverhistorie uten et fnugg av bevis) ikke ble den bomben de forventet, men endte mer opp som en flau fis
  • Ikke så opptatt av maktfordelingsprinsipper

Dette er kun en brøkdel av hendelser og etter over 3 år hvor så godt som hver uke har inneholdt mer skandaløs opptreden enn Obamas hele presidentperiode (noen som husker helvetet Obama måtte gjennom da han troppet opp med khakifarget, noe som visstnok ikke er presidentakttig?), men republikanerne mer oppførte seg som gisler enn som folkevalgte og hvor all kritikk bare prellet av, kom Covid-19 (som flere av Trumps minions sto frem på TV og hevdet var den 19. Covid’en i rekken og måtte forklares at 19 sto for 2019, det året viruset ble oppdaget).

I perioden januar-mars var Covid-19 noe nytt og ukjent, og det er ikke fritt for at de fleste land undervurderte faren. Forskjellen mellom de fleste andre demokratiske land og USA, var jo at Trump med følge aldri lærte underveis. Etter månedsvis med nedtoning av faren, kalt pandemien en “democratic hoax”, nektet å ha på munnbind, insistert på å gjenåpne stater for tidlig, trakassert USAs fremste helseekspert på pandemier (Fauci), arrangert en superspreder-event som endte opp med en rekke smittetilfeller (inkl ham selv) samt hevdet at “nå er vi over det verste” når det daglig ble satt nye rekorder, virket det endelig som det amerikanske folket våknet opp (vi snakker 10.000 smittede og over 230.000 døde) og Trumps pandemi-troverdighet falt som en stein. I dag, den dagen presidentvalget ble avgjort, satte sågar USA ny rekord i antall nye smittede (over 130.000) og som en siste spiker i pandemi-håndterings-kisten, så kom det frem at Mark Meadows, Trumps Chief of Staff hadde testet positivt for Covid-19 og hadde forsøkt å instruere staben sin til ikke å røpe dette til mediene.

I lys av den lave tiltroen til Trumps evner til å få kontroll over pandemien, skulle man tro at presidentvalget 3. november ville bli en parademarsj for Joe Biden. Slik ble det imidlertid ikke. Over 70 millioner stemte på Trump og valget endte med en rysare av en annen verden som ikke ble avgjort før lørdag ettermiddag, 7. november. Årsakene til dette er nok flere. Trump har sin faste fanskare blant hvite høyreradikale, kristne evangelister (som av en eller annen obskur grunn tror at Trump er en del av Guds profetier og som er villige til å selge sjelen sin til djevelen i bytte mot forbud mot abort, flytting av ambassade til Jerusalem samt en rekke nye konservative dommere på alle nivåer), fattige som har fått litt mer i lønningsposen (og som forståelig nok ikke bryr seg om at statsgjelden har økt drastisk i en periode med god økonomi), men nytt av året var den sterke latinamerikanske støtten han fikk i Florida, forårsaket av en rekke folkemøter hvor han hadde merket Joe Biden som en sosialist som ønsket å innføre samme styresett som det en rekke av den latinamerikanske befolkningen hadde flyktet fra.

Men nå er det endelig over, for få timer siden ble Joe Biden utpekt til seierherre av alle, og Trump holdt en rørende concession speech og ønsket Joe lykke til på ferden. Det siste er selvfølgelig bare tull. Trump har furtet, rast, og løyet i flere døgn i strekk og Twitter har hatt hendene fulle med å merke alle løgnene som villedende/usanne. Snodig nok har strategien til Trump vært å forsøke å stoppe opptelling av stemmer i stater hvor han ledet, men for all del telle alle stemmer i  stater hvor Biden ledet, men hvor Trump tok innpå. Han og teamet hans har også et dusin søksmål på gang med alle mulige påstander. Når til slutt alle medier rykket ut og erklærte seier til Biden, varslet Trump at han nektet å gi seg før han stakk avgårde til golfbanen, som han har tilbrakt historisk mye tid på de siste årene.

Men, for den som trodde at nå blir det å vende tilbake til traurig tradisjonell amerikansk politikk, så har dere noe i vente. Trump har nemlig ymtet frempå at han kommer til å stille til valg på nytt om 4 år, så da er det bare å forberede seg på enda mer kaos i årene som kommer. Men, i kveld iallfall, skal jeg tillate å senke skuldrene en aldri så liten tanke og glede meg over valgresultatet.

 

 

 

 

Fosseråsa opp til Storsæterfossen

Helt siden vi kom til Geiranger har vi sett utallige turstiskilt med «Fossaråsa». Jeg lurte litt på hva en «rås» kunne være for noe, men fant ikke ut før på dag to at det rett og slett betyr «gangsti» (a blonde moment, med andre ord…).

Fosseråsa starter nede i Geiranger sentrum og består av 3 etapper. Etappe 1 er på snaue 1km og ca 90 høydemeter og går fra sentrum og opp til Norsk Fjordsenter.

2. etappe er på ca 1,5km med tidvis bratte partier langs en skogsti og opp til Westerås Gård og er på rundt 230 høydemeter. 3. etappe går videre 1,5km oppover i fjellet og opp til Storsæterfossen og er på rundt 250 høydeter.

Går man alle tre etappene har man med andre ord unnagjort 570 høydemeter og kan vel fortjent gi seg selv en klapp på skulderen.

Junior og jeg satte i dag morges avgårde (i grei temperatur, men med en satans vind på opp mot 16m/sek) mot Storsæterfossen langs Fosseråsa, og siden vi overnatter på Westerås gård startet vi turen derfra. Starten av stien går over beitemarker, så her er det om å gjøre å følge med på hvor man går, slik at man unngår å trampe rett i en ruke.

Også i Geiranger har man flydd in sherpaer fra Nepal til å lage flotte steintrapper i fjellheimen, så stien oppover var både dekorativ og tørr. I bakgrunnen kunne vi langs veien se Grinddalsnibba i det fjerne med sine 1636moh. Stigningen opp til fossen var ikke av samme dimensjoner med de tidligere nevnte 250 høydemeter, men vi la allikevel inn en drikkepause underveis for å gjøre turen til en god opplevelse for oss begge.

Etter ca 40 minutters vandring kunne vi spotte fossen for første gang, og som alltids blir man litt satt ut av de massive naturkreftene som er i sving. Vi fortsatte vår ferd mot toppen og etter snaue 5 min nådde vi et gresskledd platå med utsikt mot fossestryk og som var perfekt for en snack-pause. Litt senere gikk vi ned en smal og tidvis litt sleip steintrapp ned til selve fossen og dagens høydepunkt var at vi faktisk kunne gå helt bak den og se fossen fra innsiden!

Da vi hadde startet utflukten i 9-draget (kan jo ikke kaste bort verdifull fjelltid), var vi mutters alene på vei opp mot fossen, samt hadde både platået på oppsiden og trappen ned til innsiden av fossen helt for oss selv. Først da vi var nesten tilbake til start møtte vi på et par andre familier på utflukt. Helt perfekt, med andre ord.

Poden ga seg etter denne etappen, men jeg bestemte meg for å ta de to resterende etappene også mens jeg først var i gang. Stien fra Westerås Gård og ned til Fjordsenteret gikk i skogsterreng med en grei sti, selv om den ikke kunne måle seg med Sherpa-trappene selvfølgelig.

Ved Fjordsenteret jumpet jeg over på de 327 trappetrinnene i cortenstål før jeg kort tid etterpå var ved stiens endepunkt i Geiranger sentrum.

Returen tilbake til Westerås Gård gikk langs den svingete bilveien og jeg la inn en aldri så liten lunsjpause på det ærverdige Union Hotell underveis. Selv denne litt kjedelige bilveien inneholdt flere fotovennlige spotter, så hvis man ikke orker å gå Fosseråsa, kan man alltids få tatt noen blinkskudd ved simpelthen å stikke kameraet ut bilvinduet.

NB! Parkeringsplassen ved Westerås Gård er forbeholdt stedets gjester, så andre som ønsker å gå Fosseråsa, må parkere i Geiranger sentrum, ved Fjordsenteret eller ved Flydalsjuvet (sistnevnte vil gi deg færrest høydemeter). Dette er en tur som virkelig anbefales og stemningen bak fossen er intet annet enn magisk.

 

Geiranger Skywalk – Dalsnibba Utsiktspunkt

Er det noe som det store Vestland er gode på, så er det spektakulær utsikt; og Dalsnibba (Geiranger Skywalk er intet unntak).

Vår ferd startet denne gangen på et regntungt Beitostølen og bilturenturen til Dalsnibba skulle etter planen ta i overkant av 3 timer. Men, da sjåføren (les: meg) etter par timer fokuserte mer på å finne et sted å kjøpe mat enn på GPS’en, la vi inn en aldri så liten omvei på en 30 min tid…

Da vi begynte å nærme oss Geiranger på rv 63, kom vi på veien opp til Dalsnibba. Det lønner seg i forkant å sjekke ut om veien oppover er åpen før man planlegger en tur opp, særlig i starten eller på tampen av sesongen. Vi dro i begynnelsen av oktober og da hadde veien vært stengt i flere dager pga værforholdene, men da jeg for sikkerhets skyld stakk en tur innom Dalsnibbas hjemmeside, så jeg til min glede at veien igjen var åpnet, så da var det bare å kaste seg rundt, kjøpe billett (koster 220kr på nett) og starte oppkjøringen opp de relativt luftige svingene.

Vel oppe på toppen finnes det en parkeringsplass, en kafé (som forøvrig var stengt) samt Europas høyeste fjordutsikt fra bilvei (tydeligvis en egen vurderingsklasse når det gjelder utsikt).

Et platå med underlag av rister og glassvegger sørger for et spektakulært (500 m fritt fall), men sikkert, utsyn mot Geiranger og Geirangerfjorden. Helt i enden er det også muligheter for å traske utenfor platået og få tatt noen gjerdefrie bilder. Her er det ikke fullt så rett ned, men med mindre man ikke er ekstremt klønete eller ekstremt risikovillig virket det relativt trygt for ungdom/voksne å bevege seg rundt. Litt tåkete forhold på vårt besøk, men absolutt en opplevelse.

Dalsnibba var vel verdt et besøk på tampen av sesong, men jeg er litt mer skeptisk til om jeg ville tatt turen opp midt i juli og risikert å møte på store turistbusser på veien opp. Det holdt lenge med å møte på en ekstremt fartsglad fyr i Tesla som nærmest lekte James Bond i svingene både på opp- og nedtur.