Et år eldre – none the wiser

Et år om ikke visere, så iallfall eldre, og jeg må innrømme at en aldri så midtlivskrise ligger og lusker bak i hjernen. Heldigvis er det mange år til det store, stygge 5-0, men stadig nye rynker og tendenser til tyngdekraftutfordringer, gjør det stadig vanskeligere å fortsette med å fortrenge det uungåelige faktum; jeg begynner å bli gammel!!!

Nuvel, nytter ikke å gråte over spilt melk (eller i dette tilfellet, glatt hud), så jeg har kost meg glugg i dag. Dagen startet med muffins til frokost, laget av pode og mormor, før vi dro med oss mormors hund og satte kursen mot Farris Naturskole, som ligger idyllisk til ved Farrisvannet i Larvik.

Turen startet med strålende solskinn før værgudene  gikk i mot oss og serverte styrtregn, hagl og torden/lyn på løpende bånd. Da var det en våt og lettere nervøs gjeng som måtte gjøre en kjapp retrett til bilen for tørk og (ikke minst) et Faraday-bur.

 

Skravlings effekt på trening


I dag morges våknet jeg som vanlig ved hanegal (who am I kidding, jeg var tidlig nok ute til å metaforisk sparke i gang nevnte hane) og med tanke på at jeg kun hadde to treningsøkter (og sa legger jeg godviljen til mår jeg kaller det økter…) bak meg denne uken, hadde jeg ikke noe valg; jeg måtte gi meg selv et realt spark i baken og karre meg ut.

Jeg klarte å komme meg ut i 6:30-tiden, men det ble med 5 km gogging, noe jeg i grunnen var fornøyd med da jeg tross alt hadde overvunnet den sterke trangen til å bli liggende på sofaen og spise ostepop (nevnte jeg at jeg er litt formutfordret for tiden?)

Planen for resten av dagen var i grunnen bare å frakte pode og kompis på stranden og deretter flate ut på terrassen med en god bok og et glass vin. Stranden fikk jeg til, men ettermiddagens bok/vin-session ble byttet ut med en date med min BFF.

Med mye som skjer for tiden er det sjelden vi får til å treffes og nå var det over en måned siden sist. Vi endte opp med en skravle/trappegang-kombo i Bugården og etter 1,5 times skravling fant vi ut at vi hadde rundet 2500 trinn og først da merket vi det i lår og legger. Skravlig kan derfor virkelig anbefales hvis man sliter litt med den berømte dørstokkmila og trenger en distraksjon…

Stemningsfull start på dagen

To klapp på skulderen til meg selv for at jeg klarte å velte meg ut av senga og opp i treningstøyet kl 05:50 i dag. Det holdt hardt, men fy flate så fornøyd jeg var med meg selv etterpå.

Hadde egentlig ingen planer for dagens treningsøkt, så det endte opp med 10 x 2 min med 1 min gåpause mellom hvert drag. Ikke for avansert, med andre ord, men greit nok. Avsluttet med 10 min styrketrening og fikk nok en gang konstatert at her er det jaggu forbedringspotensiale!


I takt med min høylytte labbing og minst like høylytte pusting og pesing, steg morgensola opp og ga en umiddelbar stemningsfull og magisk atmosfære. En virkelig fantastisk start på denne sensommerdagen.

Hjernen er alene

Det skal ikke stikkes under en stol at jeg på en normaldag vaker rimelig høyt på stresskalaen, noe som fører til en kontinuerlig jakt på stresslindrende aktiviteter. Frakt meg til varmere strøk og plasser meg under en parasol med en god gammeldags bok eller fem, en cola zero og et glass vin og med umiddelbar nærhet til et svømmebasseng og et treningsstudio og jeg skal love dere at stressnivået synker betraktelig.

Covid-19 har imidlertid torpedert ethvert håp om 40 grader + i overskuelig fremtid, så nå har jeg måttet ruge ut noen alternative planer for å kjøle ned et overbelastet, blondt hode.

Svaret er intet mindre enn nerdy games på Iphone hvorpå min siste ervervelse er Fishdom. I grunnen et rimelig idiotisk spill, men rimelig avhengighetsskapende og fantastisk stressreduserende. For å si det slik; når man har karret seg opp på nivå 1642, så sier det seg selv at det har gått med en solid bråte timer til et hjernedødt spill, men hvis alternativet var å tilbringe disse timene grublende på en eller annen bekymrig, føler jeg at tidsbruken er vel fundamentert lell..

Podens første dag på ungdomskolen


Det finnes noen naturlige faser i ethvert barns liv og overgangen fra barneskolen til ungdomskolen er definitivt en av disse. Borte er den lille, nervøse poden med den altfor store ryggsekken fra førsteklasse, erstattet av en slamp  på nærmere 1.80 (men som fortsatt er mamsens lille engel, selvfølgelig…) som i dag hadde sin første på ungdomskolen.

Den første dagen innfridde heldigvis og det må jo selvfølgelig feires. I dag parkeres derfor alle kostholdsambisjoner til fordel for en real Dominos-middag, etter podens eget ønske. Ernæringsmessig rimelig krise, men akkurat i dag: totally worth it!

Siste sommerferiedag i sommerferien…

 

I dag er det siste sommerferiedag i sommerferien, men jeg skal ikke lese Donald på toget hjem og jeg håper virkelig ikke at høsten blir slem (for andre gamlinger der ute som minnes den udødelige DeLillos-sangen).

Men uansett skjebne når høsten setter inn, har vi maxet ut helgen og kost oss glugg på Asnes-stranden og etter noen timer i velselsvis varmende solskinn og avkjølende bad, rundet vi av dagen med tidenes beste milkshake på Mix-kiosken. Picture perfect, med andre ord.

I morgen er det skolestart for både små og store elever og mange går nok rundt med litt sommerfugler i magen over en ny, men forhåpentligvis, artig hverdag. Ønsker alle skolestartere (og ikke minst foreldre) lykke til med skolestart:)

Norgesferie mot strømmen


Dette er året alle (naturlig nok) skal på Norgesferie og daglig flommer avisene over av kaos på parkeringsplassene til de mest kjente stedene, ampre turister ved ferjeleiene, nærmest en kø-gåing i fjellheimen eller svinedyre overnattinger på den mest populære stedene….

Ingenting er som å feriere i Norge når været innfrir, eller i det minste gir oss oppholdsvær. Problemet er at dette er et relativt stort sjansespill og personlig valgte jeg å årlig søke mot sydligere strøk etter den sommeren vi hadde booket en kjempefin, men ganske kostbar og dessverre ikke avbestillingsbar, leilighet ved sjøen i Sandefjord og det endte opp med å regne hver eneste, pokkers, dag.

Men, 2020 er året hvor ingenting er som normalt, og paragrafrytter som jeg er, bestemte jeg meg for Norgesferie i det øyeblikket regjeringen gikk ut og anbefalte det. Og vet dere hva, med en kombinasjon av planlegging og strategisk jakt på områder med oppholdsvær, har #Norgesferie2020 innfridd til de grader.

Det er vanskelig å beskrive hvor mye jeg hater følelsen av å gå i kø, stå i kø, kjøre i kø eller svømme i kø, så jeg er villig til å investere ganske mye for å unngå dette. Her har jeg funnet ut at cluet er holde seg unna severdigheter på de mest besøkte tidspunktene (ikke akkurat rocket science, men basert på de seneste ukenes maaang avisoppslag, virker det som om det er et behov for gjentagelse her…).

Juli er som kjent den mest populære måneden for utfart, så derfor startet ferien med poden litt tidligere, dvs allerede i slutten av juni. Da startet vi med noen dager til Geilo og Vøringsfossen og vi endte da opp med et behagelig belegg på Dr Holms hotell på Geilo, en nærmest øde sti til Vøringsfossen og under halvfull parkeringsplass ved Vøringsfossen sitt utsiktspunkt.

Turen vår gikk så videre til Gaustablikk Høyfjellshotell, hvor vi heldigvis fikk en oppholdsdag før regnet tok over. Siden det var såpass tidlig i sesong, kunne vi dra fra hotellet kl 09:30 og fortsatt få parkert på Stavsro parkeringsplass. Turen oppover til Gaustatoppen var også uten altfor mange turgåere, så med andre ord er sent i juni en perfekt tid å klatre til toppen på.  Ca 1300 kr døgnet for en helt kurant leilighet er også helt innafor.



Planen videre var noen dager i Geiranger, som også hadde rolige tider på det tidspunktet. Varsel om 4 dager med regn torpederte imidlertid den planen, men heldigvis hadde vi kansellerbar hotellbestilling (anbefales), slik at vi kunne avbestille og returnere til Sandefjord isteden.


Værmeldingen på det tidspunktet viste imidlertid perfekte forhold på Besseggen, så da fikk pode et par dager hos mormor, mens jeg dro med meg kjæresten en tur over Besseggen. Vi hadde kun én ovrernatting på Bergo hotell på Beitostølen til en billig penge, og hadde bestilt billett med første fergetur kl 7 fra Gjendeosen til Memurubu dagen etter. Og her er vi ved sakens kjerne…. Ønsker man å unngå kø-gåing i fjellet – vær tidlig ute! Turen over eggen tidlig på morgenen,  i strålende solskinn, var intet annet enn magisk.

Vi er nå kommet til midten av juni og 2 dager etter at avisene med fete typer slo opp parkeringskaos ved Preikestolen, skulle kjæresten og jeg opp. Igjen var tidspunktet for avreise av avgjørende betydning. Vi dro fra hotellet i Stavanger kl 6 og startet oppstigningen før kl 7 og møtte nærmest ingen på veien opp til platået. På selve platået møtte vi noen få stykker, men det var ikke noe problem å nyte utsikten eller go nuts med kameraet. På vei nedover, detimot, møtte vi flere hundre turgåere og selv JJ, som er et utpreget B- menneske, var veldig takknemmelig for at vi hadde startet tidlig, da turen slettes ikke hadde blitt den samme med så masse folk.

Neste punkt på agendaen var Flørli-trappene ved Lysefjorden, verdens lengste tretrapp med 4444 trinn og ca 750 høydemeter. En ikke fullt så kjent aktivitet, spesielt ikke i pissregn som det viste seg å skulle bli etterhvert, men definitivt en super opplevelse.

Egentlig var ferien min nå over, men allerede i slutten av juli (dvs fredag for to dager siden) røyk jeg på en impulstur til Gaustablikk Høyfjellshotell igjen. Denne gangen måtte jeg ut med 1410 kr per døgn i overnatting i romslig leilighet, men definitivt fortsatt innafor og reisefølger var pode på 13 samt 2 nevøer (én tween og én tenåring). En ny runde til Gaustatoppen sto på agendaen og da nevøene har en litt annen døgnrytme enn poden og meg, må jeg si det var overraskende lite syting da jeg vekte dem kl 6 for topptur på lørdagen. Vi var ved Stavsro parkering ved 7-tiden og allerede da begynte den å bli halvfull, så igjen, vær tidlig ute!

På turen oppover til toppen møtte vi endel folk, men igjen slapp vi kø-følelsen. Det var heller ingen kø da vi tok Gaustabanen ned igjen i 11-tiden og i bunnen sto shuttlebussen klar for å frakte oss tilbake til Stavsro. Helt perfekt!

Som en oppsummering er Norgesferie absolutt ikke å kimse av, selv om jeg nok i Corona-frie tider kommer til å kombinere det en uke i varmen. Tipset mitt er imidlertid som følger:

  • Planlegg i god tid for best mulig utvalg og pris
  • Bestill overnatting på steder det er mulig å avbestille hvis været svikter totalt (én uke i campinghytte til blodpris i regnvær er ikke spesielt stas)
  • Skal du opp på populære fjelltopper DRA TIDLIG!!! Du kan alltids ta igjen tapt søvn senere….
  • Reis til et sted «utenfor allfarsvei». Er det noe jeg har lært meg denne sommeren er at det finnes uendelig med muligheter i vårt landstrakte land, så her er det potensiale for noen både prisgunstige og folketomme perler av noe opplevelser bare man gjør litt «research» i forkant.

Med disse tipsene ønskes fortsatt god ferie og god tur:)

Covid-19: skammes den som skammes bør?


Tidlig i år kom som kjent Covid-19 brasende inn i vår global tilværelse som en orkan og snudde opp-ned på våre reisevante liv, og siden Norge stengte grensene 13. mars har Utenriksdepartementet (UD) frarådet alle reiser som ikke er strengt nødvendige til alle land, samt all bevegelse utenfor den norske landegrensa har ført til obligatorisk karantene ved hjemkomst. 2 unntak har i senere tid kommet til; 15 juni ble det åpnet for karantenefri utreise for enkelte nordiske land med lavt smittetrykk og 15. juli det åpnet for Europeiske land med lavt smittetrykk. Samtidig åpnet også Norge opp for karantenefri innreise fra de samme landene. Det ble imidlertid anbefalt fra sentrale hold at man holdt seg hjemme denne sommeren.

I vurderingen av “grønne”/”røde” land-prosessen har landene i Norden (regionsvis) og Europa (landvis) blitt vurdert opp mot følgende kriterier:

  • færre enn 20 bekreftede smittede per 100 000 innebygger siste to uker (14-dagers insidens), og
  • færre enn 5prosent positive prøver i snitt per uke siste to uker

Samtidig har det blitt understreket at situasjonen er flytende og at land som var “grønne” plutselig kan bli “røde” hvis smittetrykket endrer seg og da kan dette utløse karanteneplikt ved innreise til Norge igjen. Spanias endring fra “grønt” til “rødt” denne uken er et eksempel på dette og da fikk 12.000 nordmenn som befant seg i Spania noen få dager på seg til å velge å booke om hjemreisen eller å bli og ta karantenen ved hjemkomst.

Så for å oppsummere dagens regler; UD fraråder ikke (men anbefaler selvfølgelig heller ikke) reiser til såkalte grønne land og om man reiser, kan man risikere karantene ved hjemkomst hvis situasjonen endrer seg.

Dette er de offisielle reglene, men i tillegg kommer de uoffisielle reglene hvermannsen har etablert og i medienes kommentarfelter (som riktignok sjelden er der de mest substansrike ytringene finner sted) går det for tiden varmt når det gjelder å spre rundt seg med edder samt galle når det gjelder alle disse egoistene som drar til utlandet, og skadefroheten flommer over grunnet karantenen som nå blir tillagt spanske turister hvis de ikke rekker hjem i tide. Det spiller ingen rolle om reisen er foretatt til en region med lavt smittetrykk eller at smittevernet er høyst ivaretatt, her stemples det “egoist” over en lav sko og enhver som har våget seg av gårde kan bare våge å ikke skamme seg….

Jeg tilbringer hvert år min skjerv av ferien i varmere strøk, da norsk sommer ikke akkurat er innenfor min komfortsone sånn rent temperaturmessig. Min ferie i år har derimot foregått i Norge, før det ble åpnet for tilreisende fra “grønne” deler av Europa og her må jeg si at det er en guds lykke at ikke smittetrykket er større her i hjemlandet, for her har vi tydeligvis glemt alt av smittevernsregler som sosial distansering, vasking av hender og (ikke minst) ikke hosting på andre. Hoteller, spisesteder og barer gjør stort sett en knalljobb når det gjelder å tilrettelegge for tilstrekkelig smittevern, men mange kunder gir blaffen i både risiko eller drt faktum at stedet kan bli stengt ned ved kontroll hvis de ikke klarer å oppføre seg. Min hypotese er at vi vil få kjempetrøbbel hvis smittetrykket skulle endre seg til det verre hvis nordmenn generelt ikke skjerper seg mht smittevernsreglene.

Min generelle holdning til Covid-19 tiltakene er at jeg følger de reglene som blir gitt; verken mer eller mindre. Derfor setter ikke jeg meg heller ikke til overdommer hvorvidt behovet for noens utenlandsreiser til grønne land er legitimt eller ikke. Ei heller rakker jeg ned på de som av diverse årsaker må dra til et rødt land, men regner med at de overholder karantenereglene ved hjemkomst da dette også er i henhold til regelverket. Personlig synes jeg det har gått inflasjon i bruken av “skam”-ordet og det virker som om det skal prakkes på enhver som ikke oppfører i henhold til en personlig standard for oppførsel, noe jeg synes er skikkelig skivebom.

Det jeg imidlertid kan bli litt grinete over, er de som overhodet ikke klarer å overholde de faktisk ganske få reglene vi har å forholde oss til. Eksempler på dette er det danske påbudet om 6 dagers booket opphold ved innreise i Danmark, hvor en del nordmenn booket 6 dager og så kansellerte de igjen etter innreise. Et annet eksempel er det mye omtalte hytteforbudet vi hadde tidligere i år, hvor enkelte hytteiere la seg inn på hotellet i nærheten av hytta for å kunne være på hytta på dagtid. Et tredje eksempel er selvfølgelig tendensen til at alle regler tydeligvis er fortrengt før man er ferdig med første øl’en på et utested. Nok et eksempel er de som kommer fra røde land som synes å tro at karantenen er mer en opsjon enn en plikt. Alle disse er eksempler på faktiske brudd på de reglene som er gitt, og personlig engasjerer jeg meg heller ikke så voldsomt i disse annet enn å bli litt irritert, men hvis etikkpolitiet absolutt må ta noen, ville jeg kanskje ha startet med disse. Men, aller først, er det kanskje smart å starte med seg selv og eget forbedringspotensiale og ikke være fullt så engasjert i andres eventuelle mangel på skamfølelse? Det skal iallfall jeg gjøre….

 

 

“Cruise” på Lysefjorden

Lysefjorden
Lysefjorden

For å komme oss til Flørlitrappene for en morgentur bestående av 4444 trappetrinn, måtte vi ta ferje over Lysefjorden til Flørli. Vi hadde da to alternativer, men da det ene alternativet krevde at vi stormet opp trappene og rakk ned igjen på 3,5 timer, falt valget ganske naturlig på Fjord Cruise Lysefjord, bestilt via Visit Flåm til den ringe pris av 505 kr per snute tur retur Lauvvik/Flørli. Deg viste seg i ettertid å være et klokt valg da undertegnede hesblesende kom seg gjennom på 3:40 og hadde blitt litt i overkant grinete hvis jeg hadde sett ferja legge fra kai mens jeg kavet meg nedover lia.

Ferjeturen reklameres som “fjord cruise”, men selv om utsikten underveis var fabelaktig og en høyttaler informerte om severdighetene underveis, er det nok et stykke unna kategorien “cruise”. Ferja som møtte oss i Lauvvik så mer ut som Bastø Fosen-levninger fra 80-tallet og tilhører nok mer kategorien “balje” enn ferje, samt at utvalget i kafeteriaen ikke var all verden – eneste varmmat var for eksempel kun forskjellige typer pølser, samt Mr Lee nudler.  En TV på veggen viste dagens regionale værvarsel, men vi fikk ikke 17 grader og sol på skjermen helt til å stemme helt med det lette yret på utsiden. Så la vi merke til siste oppdateringsvarsel nede i høyre hjørne av skjermen: 12.06.20, så da stemte det nok at den dagen var det sikkert fint vær.

Men, for all del…. Vi var ikke mange passasjer på ferja og den fraktet oss dit vi skulle og ga oss fantastisk utsikt og god informasjon underveis, så det var en veldig fin tur som kan være verdt å få med seg. Jeg mener…, bare synet av Preikestolen fra havnivå forsvarer nesten prisen i seg selv (klarer dere se det som virker som en bitteliten utstikker på toppen, ca midt på bildet?).

På veien over Lysefjorden passerte vi flere robuste fjellmassiver og mye dramatisk natur.

Vi passerte også en veldig bratt li, som treffende nok het (take a wild guess….) Brattli. Lia er her så bratt at beboerne måtte tjore fast barna sine, slik at de ikke skulle rulle ut i den flere hundre meter dype Lysefjorden. I dag er det ingen som bor der (heldigvis, skulle man kanskje si…,) men det er visstnok mulig å leie stedet.

Etter litt over 1,5 timer ankom vi Flørli og var klare til å ta fatt på de 4444 trappetrinnene opp til Ternevatnet.

 

Flørlitrappene – Verdens lengste tretrapp

Det er ikke alle kjærester som er så sporty at, når de får spørsmål om man ikke skal forsere verdens lengste tretrapp en regndag i ferien, de bare kaster seg på. Kjæresten min er slik. Nå er jo han riktignok en god del hakk sprekere enn meg, men med tanke på at min utfluktsidé ville medføre nok en dag med tidlig avreise fra hotellet, var det fortsatt godt gjort. Trappene vi snakker om her er Flørli-trappene med hele 4444 trinn, som ligger i Flørli, ei lita grend på sørsiden av Lysefjorden i Rogaland.

 

Veien dit

Da Flørli er en bilfri grend, er eneste ankomstmulighet ferje og på sommeren er det to selskaper som trafikkerer denne strekningen. På lørdager er det imidlertid kun 2 avganger (én fra Stavanger og én fra Lauvvik) som passer hvis man skal gå trappene på en dagstur, men det er kun ferja tilbake til Lauvvik som er mulig hvis man bruker mer enn 3,5 timer på turen. Hadde vi (les: jeg) vært optimistisk på egne vegne og regnet med å rekke 3,5 timers fristen, hadde vi gått på en kjempesmell, men, passiv pessimist som jeg er, så la jeg inn masse buffertid og endte opp med å bestille returbillett til Lauvvik.

 

Ferja gikk kl 09:30 fra Lauvvik (ca 40 min kjøring fra Stavanger sentrum) og det var gratis å parkere bilen på kaia. Prisene var forholdsvis stive (ca 550 t/r per snute ), men da fikk man en “cruiseopplevelse” i form av informasjon om høydepunktene underveis med på kjøpet. Ferjeturen var fin den altså, med mye fantastisk natur på den ca 1,5 timer lange veien.

4444 trappetrinn

Da JJ har en tendens til å ligge en 10-15 meter foran meg og ikke helt er på mitt nivå når det gjelder å stoppe opp for å nyte utsikt og ta bilder/video (og, let’s face it, trang til hente inn pusten), sa jeg at han kunne rigge seg til i kafeteriaen (åpner kl 11 om sommeren) og vente 30 min før han gikk ut. Så var det bare for meg å spenne på meg sekken med et komplett skift i vanntette poser, samt vann og mat, og starte på trinn 1 av 4444.

Det regnet litt, og nattens kraftige regnbyger hadde gjort trinnene ganske våte og sleipe. Før trappen står det et ikke akkurat lovende skilt:

Etter å ha svelget bort det meste av redselen for å skli nedover trappen, satte jeg igang. Det går ganske radig oppover allerede fra starten av, så jeg bestemte meg kjapt for å legge inn en liten 10-15 sek pause per 100 trinn for at beina ikke skulle surne til. Det ga meg også gode muligheter for å beundre den fantastiske utsikten underveis.

Et stykke opp i trappa er det mulig å hoppe av og følge en sti nedover til kaia igjen, noe som er et godt alternativ til de som ikke ønsker å forsøke seg på hele trappen eller som raskt har forstått at de har overvurdert egen klatreevne og som ønsker å avbryte. Det er nemlig ikke anbefalt å ta trappene nedover igjen, da det er dårlig med plass til forbipasseringer og sjansen for å skli, spesielt på vått føre, også er større.

Flere steder er det satt inn noen treplanker som kan fungere som en pauseplass og et par steder er det også mulig å tre bort fra selve trappene og innta lunsj på benker på fast mark. Siden jeg regnet med å ha JJ i hælene hvert øyeblikk og allerede hadde brukt en god skjerv tid til å filme video og ta bilder, nøyde jeg meg imidlertid med en kjapp vannpause ved den første benken før jeg fortsatte oppover.

På hvert 500 trinn, er trappen merket. Den første merkingen så jeg ikke engang, men de påfølgende ble fulgt opp med argusøyne. Det gikk oppover og oppover og på det bratteste er trappa på 55 grader. På dette tidspunktet begynte det å regne mer, samt at tåka startet å sive innover. Dette gjorde at utsikten ikke lenger var fullt så spektakulær, slik at jeg kunne fokusere mer på å karre meg opp trinn for trinn. Pause på hvert 100 trinn, ble raskt byttet til hvert 50 trinn og mot slutten til hvert 20 trinn og de flere tusen trinnene jeg allerede hadde i beina, kjentes bedre og bedre. På enkelte partier var det trerekkverk til å holde seg fast i, men i store deler av trappa var det kun en vaier, så her kan det være lurt med hansker når man tripper oppover.

Ved 4000 trinn, så tok JJ meg igjen og spurtet fra meg de siste 444 + noen bonustrinn som gjensto, men så kunne jeg endelig se trappetrinnet merket med 4444 og like etterpå var jeg oppe!

 

 

Veien ned

Oppe på toppen ligger det en demning og her har man flere valg av turer man kan ta. Vi gikk imidlertid for ruten strake veien tilbake til Flørli. På dette tidspunktet regnet det ganske så mye og på toppen blåste det også veldig frisk.

Stien nedover går en stund på snaufjell før man må krysse en yr. Videre går stien over et ganske så trolsk myrområde og på dette tidspunktet var alt av tøy og sko så gjennomvått at jeg plumpet flere ganger i gjørme til ankelen uten at det gjorde noen forskjell. Vi måtte også balansere over noen bekker, krysse en hengebru og passere Flørlistølen, før vi startet på den siste bratte nedstigning mot Flørli.

Vel nede, var det utrolig deilig å kunne skifte til tørre klær før vi rigget oss til på kaféen og kortet ned den 4 timer lange ventetiden med en real laksemiddag med vaffel til dessert, akkompagnert med et par glass petit chablis.

 

Turfakta

Min trofaste partner, Garmin Phenix 5S, målte trappeturen oppover til å være 2,07 km og 705 høydemeter. JJ fullførte denne etappen på 1:10, men jeg som er litt motbakkeutfordret (samt tok meg tid til å filme video og ta mange bilder underveis) brukte 1:40. Returen var på 3,88km og den nærmest sklei vi nedover på 1:37.