Cecilie – løpingens “Eddy the Eagle”

Hele mitt liv har i grunnen dreid seg mer om ulike typer ballspill og jogging utenom oppvarming til kamp eller løping etter ball har blitt sett på som fullstendig meningsløst. Min muskelhukommelse når det gjelder joggerelaterte muskler kan vel dermed på sitt beste anses å være på et tidlig stadium av demens. 

Mitt angvarige hatforhold til jogging til tross… Da jeg var hjemme med nyfødt pode og det ikke lenger var så lett å bruke 4 timer for å komme seg på volleyball-trening, bestemte jeg meg for å gi den forhattede treningsformen en ny sjanse (det er jo tross alt veldig effektiv trening…) og det var nøyaktig så grusomt som jeg husket det. Blodsmaken gjorde seg gjeldende etter bare 1 km og det hjalp heller ikke at jeg hadde lagt turen langs idyllisk kystlandskap. Så begynte jeg å legge inn korte gå-pauser mellom slagene og vips så ble treningen raskt artigere. Lenger kom jeg også.

I tiden som fulgte meldte jeg meg på noen halv- og helmaraton, men i alle løpene gjorde jeg samme tabbe. Den innarbeidede holdningen om at det er uakseptabelt med gå-pauser i et løp og at man alltid bestrebe løpesteg gjorde at jeg gikk all in fra start og møtte veggen hardt og brutalt allerede ved 18-19 km (noe som gjør de siste 22-23 km til ikke akkurat en høydare av opplevelser). Mitt evige jag etter å strebe etter det umulige (da jeg virkelig IKKE har et snev av talent for løping), førte de neste årene til skader på løpende bånd; røtne kne, skinnleggbetennelse, plantar fascitt, slimposebetennelse i hofta og endel andre vondter på de mest utroligste steder. 

Egentlig burde jeg ha luktet lunta i Amsterdam Marathon, hvor jeg har min bestetid (5:29). Her hadde jeg en møkkadag fra start og begynte å ta korte gåpauser allerede ved 12 km. Men, merkelig nok fikk disse småpausene kroppen min til å skjerpe seg i løpe-dragene og jeg klarte å perse. Det skulle imidlertid ta ytterligere 8 maraton og 1 24-timers løp før jeg innså det jeg burde ha innsett etter Amsterdam; at jeg er mer skapt for wogging enn for løping. Så nå har jeg for alltid skrotet drømmen om kontinuerlig løpesteg til fordel for en spesialisert wogge-teknikk og jeg blir mer og mer overbevist om de mange fordelene med denne typen trening. Jeg har feks nå, i løpet av 7 dager og på nesten et ikke-eksisterende treningsgrunnlag, kommet meg gjennom 2 halvmaraton-distanser. Etter i går har jeg “the mother of all blisters” + avkom på føttene, har ikke mindre enn 3 striper med brannsår da jeg glemte vaselin under treningstoppen, er støl som rakker’n, MEN kjenner ingenting i verken knær, ankel, hæl eller hofte! 

I den siste tiden har det faktisk dukket opp flere og flere artikler med fordelen av wogging, også for mer erfarne løpere, fordi det gjør at man kan trene mer, man unngår skader og man får bedre treningskvalitet. Aktiv Trening  har feks denne artikkelen som gir deg råd for hvor lange gå- og løpedragene skal være. Denne artikkelen fra Runners World beskriver en 17-gangers maratonløpers eksperiment med wogging (fullførte halvmaraton på 1:45 i en knalltøff løype) og denne fra samme sted forfekter at korte gåpauser gjør deg til en raskere løper. For de som ønsker å høre det fra selve wogge-guruen Jeff Galloway, mannen bak “Galloway Run Walk Run method”, kan gjøre dette her. Veldig interessant lesing. For min del er iallfall saken klar; her kastes all skamfølelse på båten og nå er det wogging som gjelder (#woggersunite)

Source: shop.phidippides.com

Selv om jeg er ganske stresset ved tanken på at Chicago Marathon kun er 2 små måneder unna og jeg slettes ikke er der jeg burde være i forberedelsene, er det helt utelukket med noen wogge-relaterte øvelser i dag. Men, noe annet jeg har innsett på mine gamle dager er at ikke alle treninger trenger å dreie seg om wogging, så i dag blir det restitusjonstrening i svømmehallen. 

 

 

 

 

 

#trening #maratontrening #maraton #wogging

Trøtt i trynet – trening kl 05:30

Kan ikke akkurat påstå at jeg hoppet frisk og rask ut av sengen kl 05:00, men jeg klarte iallfall å slepe meg ut for en treningsøkt.

Ulempen med å trene så tidlig er at jeg ikke spiser frokost først, for da må jeg jo stå opp enda en stund før, samt at kroppen rett og slett fortsatt er i semi-dvale og ikke helt responderer må mine kommandoer.

Fordelen med å trene så tidlig er selvfølgelig at da slipper man det på ettermiddag etter jobb, hvor iallfall jeg har en tendens til å flate ut på sofaen…

#Trening #Morgenstund

Bymotto til glede og besvær (#KleineSaker)

Det kan virke som en obligatorisk aktivitet for enhver by/tettsted med respekt for seg selv å klekke ut et snedig slagord eller motto for således å signalisere sin identitet til omgivelsene. Dette har muligens bakgrunn i kraftfulle slagord på andre arenaer, som for eksempel det udødelige mottoet til Prins Carl da han takket ja til å gå inn i historiebøkene som Norges Kong Haakon VII; “Alt for Norge”. Et kort, konsist og veldig følelsesladet slagord som gir meg gåsehud bare ved å skrive det og som også har blitt adaptert av senere Kong Olav og Kong Harald. Når det gjelder slagordet til visse byer, derimot, er jeg mer skeptisk til om de har oppnådd ønsket mål og i enkelte tilfeller er det for meg en ren gåte hva dette målet måtte være.

Without further ado…. her følger et potpourri med minneverdige slagord (disclaimer: kilden min her er Wikipedia og er fra 2011, så det er godt mulig flere av byene/tettstedene har blitt dratt med i kommunereform-dragsuget og ikke eksisterer lenger, eller at de evt har endret slagord):

 

1. Den politisk korrekte

Viktig med slagord både på bokmål og sidemål

  • Eidfjord: “Unik frå fjell til fjord / Unik fra fjell til fjord”

 

2. Den selvutslettende.

Dette oser jo av mindreverdighetskompleks, så kanskje like så greit at kommunen slo seg sammen med Rissa for å danne  Indre Fosen 1. januar 2018.

  • Leksvik . “Tett ved by’n”

 

3. Den dyskalkulistiske

Denne tror jeg nå har blitt erstattet, men tar den med allikevel..

  • Froland: “2+2 = 5, minst!”

 

4. Den uforståelige

Rimer, men makes no sense….

  • Etne: “Me gjere dé i Etne!”

 

5. Den beslutningsvegrende

Her trenger noen å skjære gjennom..

  • Åmli: “Bygda for alle”/”Ei livskraftig kjempe”/”..med litt betre tid til å leve..”

 

6. Den inkluderende

Her ønskes både tobeinte, firebeinte og pirater velkommen.

  • Kristiansand: “EN BY FOR ALLE”

 

 7. Den optimistiske

Enough said…

  • Fredrikstad: “Det årnær sæ”

 

8. Den selvutslettende

  • Hitra: “Hitra – når du vil!”

 

9. Den poetiske:

  • Eigersund: “Eg vett en liden holme udføre Eigerøy”

 

10. Den løgnaktige

OK, jeg vet Andebu har slått seg sammen med Stokke og Sandefjord og heter nå Sandefjord, men det må jo være innafor å komme med et ørlite stikk allikevel.

  • Andebu: “I hjertet av Vestfold”

 

 

#blogg #slagord #bymotto